Før europeerne kom - De første europeerne - Kappløpet mot Afrika - Okkupasjonen av Zambia - Kolonitid - Føderasjon - Frigjøringskamp - Selvstendighet - Ettpartistat og nedgangstid - Liberalisering og kamp for demokrati - Zambia i det 21. århundre
De første menneskene vi kjenner til i det området som i dag utgjør Zambia, var jegere og samlere av San-folket. De tidligste sporene etter menneskelig kultur går tilbake 18000 år.
San folket ble gradvis fortrengt av innvandrende bantustammer som kom i bølger fra 300-tallet e. k. På 1200-tallet var det en stor innvandring fra det nåværende Kongo og Angola. Innvandrerne var teknologisk overlegne. De behersket jordbruk og metallarbeid og utviklet organiserte stammesamfunn og i noen tilfeller kongedømmer med innflytelse over store områder. Etter hvert ble San-folket fordrevet til sine nåværende områder i Namibia, Botswana og Sør-Afrika.
Etter at slavehandelen ble forbudt i Vest-Afrika flyttet den seg østover og orienterte seg mot arabiske markeder i Nord-Afrika og Midtøsten. Godt bevæpnede arabiske slavehandlere trengte inn på kontinentet fra øst-kysten, hvor sultanatet Zanzibar kunne bygge opp en enorm velstand, grunnlagt på denne virksomheten. Da europeiske oppdagelsesreisende begynte å trenge lenger inn på kontinentet på midten av 1800-tallet, fant de et folk hardt presset av slavehandelen.
De første europeerne som kom til området var portugisere som reiste inn fra Mozambique på østkysten og fra Angola på vestkysten, så tidlig som på midten av 1700-tallet, men Portugiserne hadde ikke noen permanent eller regelmessig tilstedeværelse i innlandet.
På denne tiden var Afrikas indre fullstendig ukjent i Europa. Mange trodde det fantes ufattelige rikdommer skjult der. Andre mente det var ørken og ødeland. Interessen i Europa for Afrikas indre fikk et stort oppsving med David Livingstones beretninger og mange foredrag. Han gjorde flere reiser inn i Afrika og han var den første europeeren som så fossen Mosi Oa Tunya, kjent i Europa som Victoriafallene. Da han døde i 1873 i Zambias nåværende nordprovins ble hans legeme balsamert og fraktet mer enn 100 mil til østkysten av hans medarbeidere slik at han kunne begraves i sitt hjemland,. Dette vakte voldsom oppsikt, i Europa og mange fulgte hans rop om å befri Afrika fra slavehandel og nød gjennom "de tre C-er" - Christianity, Commerce Civilization (Kristendom, Handel, Sivilisasjon). Suez-kanalen, som var åpnet i 1869, bidro også til å gjøre Øst-Afrika-kysten mer tilgjengelig, og i de siste tiårene av 1800-tallet begynte misjonsselskapene å sende ekspedisjoner til Afrika og etablere misjonsstasjoner og skoler lenger innover i landet.
|
Stedet der hans hjerte ligger begravet befinner seg i dag utenfor Kasanka nasjonalpark og er markert med et monument |
På den samme tiden hadde interessen for Afrika begynt å vokse, også blant de europeiske maktene. Den Belgiske kongen Leopold II finansierte tidlig på 1880-tallet en ekspedisjon oppover Congo-elven for gjennom ”traktater” med de lokale høvdingene å sikre kongen enerett til handel og utnyttelse av naturressurser.
Tyskland sikret seg territorier både i Øst-Afrika (Tanzania) og i sørvest (Namibia). Franskmennene var aktive i Vest-Afrika. Engelskmennene hadde ikke annet valg enn å henge med i valsen, men de hadde allerede et gigantisk imperium å styre, og ønsket ikke nye utgiftsposter på budsjettet. I 1889 ga de derfor den Sør-Afrikanske forretningsmannen og politikeren Cecil Rhodes og hans "Britiske Sør-Afrikakompani " konsesjon til å ta territoriene nord for de eksisterende koloniene i Sør-Afrika i besittelse på vegne av den britiske kronen. Cecil Rhodes var grunnrik som følge av hardt arbeid og heldige investeringer i den Sør-Afrikanske diamantindustrien, og han lokket investorer til dette nye prosjektet med løfter om enorme rikdommer skjult i Afrikas indre.
Okkupasjonen av det som i dag heter Zambia skjedde etter regler som var fastsatt i Berlinkonvensjonen av 1884. Den stilte i sær to krav for at et land kunne gjøre krav på et territorium som ”interessesfære”. Det ene var at de hadde en fysisk tilstedeværelse og kontroll over området. Det andre var at det skjedde med basis i avtaler som var inngått med de lokale lederne. Dette kunne være avtaler om ”beskyttelse” eller om rett til utnyttelse av ressurser i området. Rhodes satte i gang en hektisk aktivitet for å sikre slike avtaler med høvdingene i områdene, og når han ikke oppnådde en avtale på ærlig vis brukte han press, lureri eller militærmakt for å få det til. I løpet av kort tid ble territoriet som i dag utgjør Zambia og Zimbabwe etablert som tre administrative områder under det britiske Sør-Afrikakompaniet: Sør-Rhodesia som utgjør dagens Zimbabwe og Nordøst- og Nordvest-Rhodesia som utgjør dagens Zambia. Byen Livingstone ble administrasjonssentrum i Nord-Vest, og Fort Jameson (Chipata) i Nord-Øst.
|
Rhodes arbeidet aktivt for å få den britiske regjeringen til å gi ham et kongelig charter som ga ham rett til å okkupere territoriene "Nord for Limpopo" på vegne av den britiske kronen. Hans mål var å opprette et britisk kontrollert rike som strakte seg fra Kappkolonien (i dagens Sør-Afrika) i sør til Kairo i nord. Denne karikaturen ble publisert i vittighetsmagasinet Punch etter at Rhodes hadde kunngjort planer om en telegraflinje fra Cape Town til Kairo. (Edward Linley Sambourne/Wikimedia Commons) |
Rhodes var drevet både av idealistiske og kommersielle motiver. Han var en overbevist imperialist som ønsket å utvide britisk innflytelse i hele verden, men han skulle også tjene penger på prosjektet. Han oppmuntret til britisk innvandring i Rhodesia og solgte det beste jordbrukslandet i sør til nybyggere som kom inn fra Sør-Afrika og Europa. Nord-Rhodesia ble først og fremst sett på som en arbeidskraftreserve for farmer og gruveindustri i sør. En hytteskatt ble innført for afrikanerne. Den skulle bidra til å finansiere administrasjonen av kolonien, men like viktig var at den ville tvinge afrikanerne ut i arbeidslivet for å få mulighet til å betale skatten. Dermed ville arbeidskraft, som etter europeiske forhold var nesten gratis, bli frigjort for jordbruk og industri, og fra dette tidspunktet ble det en del av tilværelsen at store deler av den mannlige afrikanske befolkningen til en hver tid var bortreist for å arbeide på farmer eller i gruvene i Sør-Rhodesia og Sør-Afrika. På begynnelsen av 1900-tallet startet byggingen av en jernbane som skulle frakte varer til markedene og arbeidere til gruvene farmene i sør, og I 1904 krysset den Zambezielven ved Victoriafallene.
I 1924 ble området gitt tilbake til den britiske regjeringen. Nord-Rhodesia ble erklært som britisk protektorat, mens Sør-Rhodesia, som hadde langt flere europeiske nybyggere, ble en koloni med selvstyre for nybyggerne.
På dette tidspunktet var det under 4000 europeere i Nord-Rhodesia. Mange av dem var Boere som hadde flyttet nordover på leting etter steder der de kunne opprettholde sin tradisjonelle livsstil. Noen var britiske farmere, noen var handelsmenn, håndverkere eller bare eventyrere.
Men så ble det oppdaget rike kobberforekomster på grensen til Kongos Katangaprovins i det som i dag er Zambias Kobberbelte. Funnet av kobber, og utbyggingen av gruveindustrien som fulgte, førte til en sterk økning av den europeiske innvandringen. Den europeiske befolkningen i landet Økte fra 3600 i 1921 til 13800 i 1931, og i 1951 talte de 37000. Økningen i den europeiske befolkningen førte også til utbygging av vestlige bysamfunn, særlig i kobberbeltet der gruvebyene Kitwe, Ndola og Chingola vokste fram. Befolkningsøkningen ga også grunnlag for utbygging av handelsvirksomhet og noe produksjonsindustri. I 1935 ble administrasjonen og regjeringsapparatet flyttet fra Livingstone til Lusaka.
|
|
Fra 1924, da Nord-Rhodesia ble tatt tilbake av engelskmennene, ble landet styrt av en guvernør under det britiske kolonidepartementet. Den europeiske befolkningen hadde gjennom valg til et lovgivende råd hatt en viss politisk medbestemmelse, men de ønsket hele den politiske makten og gikk inn for en sammenslåing med Sør-Rhodesia der nybyggerne hadde nær fullt selvstyre. England ønsket verken selvstyre for europeerne i nord, eller en sammenslåing, da ingen av disse alternativene var forenlige med Nord-Rhodesias status som protektorat. I 1953 ble det derfor inngått et kompromiss. Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland (Malawi), kjent som den Sentralafrikanske Føderasjonen ble etablert, med en sentralregjering i Salisbury (Harare), og territorielle regjeringer i hvert av landene.
Føderasjonen innebar en svekkelse av det britiske styret og en styrking av det hvite mindretallet i landene og motstanden mot føderasjonen var sterk i den afrikanske befolkningen. De hadde aldri hatt en selvstendig stemme ved forhandlingsbordet, men var representert av europeere som var utpekt av regjeringen til å ivareta deres interesser. Afrikanerne i Nord-Rhodesia så at deres brødre og søstere i Sør-Rhodesia hadde langt vanskeligere kår enn de selv hadde, og visste at de hadde tross alt hadde det bedre under britiske styre enn under nybyggerstyre.
Livet under føderasjonen bekreftet da også de afrikanske folkets argumenter. De ble utsatt for en systematisk diskriminering i dagligliv, utdanning og arbeidsliv. I noen byer var det forbudt for afrikanere å gå på fortauet. I butikker for hvite fikk de ikke gå inn i lokalet men måtte henvende seg i en luke i sideveggen, der de ofte ble lurt på både pris og kvalitet. Det var kun én videregående skole for afrikanere i hele landet, og de var utelukket fra å kvalifisere seg til høyere stillinger.
|
Byggingen av demningen førte til at 57000 medlemmer av Tongastammen i det sørlige Zambia ble hjemløse. Selv om demningen ble lagt midt mellom de to landene, ble kraftstasjonen lagt på den Sør-Rhodesiske elvebredden. Det gjorde at kontrollen over Zambias kraftforsyning lå på fiendtlige hender under Rhodesia-krisen fra 1965. |
Det første politiske partiet for afrikanere i Nord-Rhodesia var blitt stiftet i 1948. NRANC (senere ANC - African National Congress), var tuftet på motstanden mot føderasjonen og førte under ledelse av Harry Nkumbula en aktiv kamp mot den. Etter at føderasjonen var et faktum fokuserte de på kampen mot rasediskriminering og for rettferdige stemmerettsordninger. Ettersom afrikanere ikke hadde politiske rettigheter var heller ikke partiet anerkjent av myndighetene og lederne var utsatt for stadig forfølgelse fra politiet og fengsling.
I 1953 arrangerte de en landsomfattende boikott av slaktebutikker, og krevde slutt på diskrimineringen av afrikanere, og i 1954 ble ordningen med egne luker for afrikanere opphevet i Lusaka.
Etter en splittelse i ANC i 1958 over så vel Nkumbulas lederstil som over spørsmålet om samarbeid med liberale europeere, ble det mer radikale partiet ZANC (Zambia African National Congress) stiftet. Med nye og yngre ledere som Kenneth Kaunda og Simon Kapwepwe og med en langt mer militante retorikk, ble de snart det dominerende partiet for afrikanere, under kravet om stemmerett for alle. I en stor aksjon i 1959 ble partiet erklært ulovlig og alle lederne fengslet. '
Men partiet oppsto snart igjen under navnet UNIP - United National Independence Party - og de som fortsatt var på frifot holdt arbeidet i gang til lederne slapp ut av fengsel.
I de første årene av sekstitallet ble kampen intensivert, En landsomfattende kampanje med streiker, boikottaksjoner, sabotasje og sivil ulydighet, kjent for ettertiden som "Cha-cha-cha", la et økende press på England for å gjøre noe med situasjonen, og foran det nasjonale valget i 1962 krevde England mot det hvite mindretallets protester en stemmerettsordning som ga afrikanerne en mulighet til å oppnå reell innflytelse. UNIP og ANC vant flertall til sammen og dannet regjering. Allerede året etter ble det avholdt et nytt valg, basert på allmenn stemmerett. UNIP vant en overveldende seier. Kenneth Kaunda ble statsminister.
Etter dette var det klart for alle at den Sentralafrikanske Føderasjonen gikk mot slutten. Kaunda startet umiddelbart forhandlinger om full avhengighet fra Storbritannia, og den 24. Oktober oppsto Zambia som en fri republikk i det britiske samveldet.
Selv om kobberindustrien ga Zambia et godt utgangspunkt for utvikling, sto den nye nasjonen sto foran noen formidable utfordringer. De ti årene med føderasjon hadde tappet landet for verdier. Inntektene fra gruveindustrien i Nord hadde finansiert investeringer i sør der flertallet av europeerne bodde, og utvikling av infrastruktur og utdanningssystem, foruten politiske og offentlige institusjoner i nord var blitt grovt forsømt. Det fantes bare rundt 100 zambiere med universitetsutdanning og et tusentall med full studiekompetanse fra videregående skole.
Da Ian Smiths hvite mindretallsregime i sør-Rhodesia erklærte uavhengighet av England i november 1965. Kastet det også Zambia inn i en krise. Boikotten som fulgte avskar Zambia fra alle transportruter mot havet. Forsyningssituasjonen ble svært vanskelig, bensin og andre strategiske varer ble strengt rasjonert. Men verre var at den livsviktige kobberindustrien ble rammet av at den ikke fikk fraktet varene til markedene i Europa. Resultatet ble prisstigning og sviktende inntekter for staten.
Allikevel ble det oppnådd store framganger i de første årene av uavhengighet, særlig på undervisningssektoren der kapasiteten i grunn- og videregående skole ble mangedoblet på noen få år. Og store statlige investeringer i skoler, industri og infrastruktur, førte til en jevn vekst i økonomien i det første tiåret etter at landet fikk uavhengighet.
|
Den nye regjeringen iverksatte en utviklingsplan som blant annet innebar en av de største satsningene på utdanning som Afrika hadde sett. Men også hovedstaden Lusaka så forandring. Et nytt regjeringsapparat skulle bygges opp nesten fra bunnen av, og nye offentlige bygg skøt opp over hele byen. Her er en artikkel fra et samtidig magasin som omtaler byggevirksomheten i Lusaka i 1966. (Zambia Magazine April 1966) |
Frykten for at den nye nasjonen skulle gå i oppløsning i konflikter mellom ulike stammer og folkegrupper så snart den felles fienden var beseiret, var sterk i den zambiske ledelsen, og Kaunda så partiet UNIP som den institusjonen som skulle favne alle hele nasjonen og drive fram utviklingen av landet. Men han ønsket og trodde av folket gjennom valg ville vise at partiet var det eneste som representerte det zambiske folket. Virkeligheten skulle vise seg å være mer komplisert, og allerede fra 1967 viste det seg tegn på splittelse, både internt i partiet og mellom parti og opposisjon. Valget i 1968 viste at opposisjonspartiet ANC sto svært sterk i Harry Nkumbulas hjemprovins i sør, og Kaunda fryktet en nasjon der politikken var dominert av personlig og regional rivalisering.
Interne rivninger og splittelser i partiet i siste halvdel av sekstitallet førte til framvekst av nye opposisjonspartier samtidig som Kaunda samlet mer og mer makt på egne hender og i 1972 ble ettpartistaten innført gjennom en grunnlovsendring.
I 1968 startet en serie økonomiske reformer som skulle sikre større statlig og nasjonal kontroll over økonomi og næringsliv, og gi zambiere en rimelig sjanse til å etablere næringsvirksomhet. En rekke nøkkelbedrifter ble delnasjonalisert. Senere ble finansvesenet og til slutt kobberindustrien også nasjonalisert. Flere statlige og halvstatlige bedrifter ble opprettet og landet ble forsøkt styrt etter en planøkonomisk modell. Men modellen sviktet i møte med skiftende vinder i verdensøkonomien, og 70- og 80- tallet kom til å bli preget av motgang og nedgangstid.
Kombinasjonen av sterkt økende priser på olje etter oljekrisen i 1973 og et kraftig fall i prisen på kobber fra 1975 rammet Zambias økonomi hardt. Fra å være en kilde til velstand, ble kobberet i perioder produsert med tap. Utviklingen i jordbruket hadde ikke holdt tritt med den raske befolkningsveksten, og landet var avhengig av matvareimport. Regjeringen svarte på motgangen med å øke låneopptakene fra det internasjonale pengefondet og verdensbanken, i troen på at kobberprisene ville ta seg opp, men i første halvdel av 80-tallet var Zambia blitt et av verdens mest gjeldstyngede land.
Fra 1985 la Pengefondet og Verdensbanken økende press på regjeringen om økonomiske reformer for å komme inn under et program fort gjeldslettelser for fattige land i den tredje verden. Men de store offentlige utgiftskuttene som programmet krevde, rammet de som allerede hadde minst. Bortfallet av matvaresubsidier var mer enn den allerede hardt pressede befolkningen ville godta, og det utløste opptøyer som gjorde at Zambia trakk seg fra programmet i 1987.
|
|
Samtidig var den interne opposisjonen mot Kaunda blitt sterkere, og kravet om flerpartidemokrati og en liberalisering av både økonomien og politikken ble reist med stadig større kraft. I 1990 ga Kaunda etter og gikk med på flerpartivalg. Partiet Movement for Multiparti Democracy under Frederic Chiluba vant valget overbevisende, og Kaunda gikk av etter 27 år ved makten.
Den nye MMD-regjeringen iverksatte omfattende økonomiske reformer etter Pengefondets anbefalinger. Den store statlige sektoren ble privatisert, subsidier og valutakontroll opphørte, offentlige utgifter kuttet, statlig byråkrati bygget ned. Selv om reformene la grunnlag for økte utenlandske investeringer og fremtidig vekst, førte de for den jevne Zambier til at de ble styrtet enda dypere ned i fattigdom. Frafallet av matvaresubsidier, nedskjæringer i helsestell og utdanning gjorde at livet ble enda hardere for de aller fattigste.
Dette åpnet også for et politisk come-back for Kaunda som fikk se partiet UNIP øke i oppslutning, men en ad-hoc grunnlovsendring i 1995 gjorde det ulovlig for Kaunda å stille til valg. Opposisjonen boikottet valget, som også ble sterkt kritisert av utenlandske observatører.
Da Chiluba foran valget i 2001 forsøkte å få opphevet en grunnlovsbestemmelse som hindret ham i å stille til valg for en tredje periode, vakte det så sterke protester i befolkningen at han ga etter og utpekte Levi Mwanawasa som sin etterfølger.
MMD vant valget knepent i 2000 og Mwanawasa overrasket omverdenen og sjokkerte sin forgjenger ved å oppheve Chilubas immunitet og sette ham under etterforskning for korrupsjon og for å ha tilranet seg og sin familie offentlige midler i størrelsesordenen hundrevis av millioner dollar. Mwanawasa opprettet en egen innsatsgruppe mot korrupsjon og gjorde dette til sin fanesak. I 2007 ble Chiluba i en britisk rett dømt for bedrageri av 23 millioner dollar .
Mwanawasa førte en nøktern økonomisk politikk. Han fikk kontroll over inflasjonen og lokket utenlandske investorer til landet og fikk veksten opp i mer en fem prosent årlig. I 2005 fikk landet som følge av den positive økonomiske utviklingen slettet mer enn 90% av utenlandsgjelden.
Som formann i SADC (Southern African Developement Community) var Mwanawasa den første afrikanske lederen som åpent kritiserte Robert Mugabes styre i Zimbabwe og det var på en konferanse i SADC i juni 2008 han fikk hjerneslaget som han døde av to måneder senere.
Etter Mwanawasas død ble visepresidenten Rupiah Banda innsatt som midlertidig president fram til et nyvalg ble arrangert. På tross av den korte fristen, de vanskelige forholdene valget ble gjennomført under og kritikk fra opposisjonen, ble det oppsummert som fritt og rettferdig av internasjonale observatører. Banda vant knepent foran det viktigste opposisjonspartiet Patriotic Front med sin presidentkandidat Michael Sata.
Rupiah Banda vant på et program om å fortsette Mwanawasas arbeid mot korrupsjon og fattigdom. Han har videreført den nøkterne økonomiske politikken, og Zambia har fortsatt å oppleve sterk økonomisk vekst.
Banda har lettet presset på Mwanawasas forgjenger Frederic Chiluba, og nedlagt den spesielle innsatsstyrken mot korrupsjon som Mwanawasa opprettet, med begrunnelsen at dette arbeidet skal føres av statsadvokatembedet. Allikevel har flere høytstående personer i de siste årene vært etterforsket og dømt for korrupsjon.
Zambias skjøre demokrati har motstått noen anslag siden 1991. Ved flere av disse anledningene har det vist seg at et velorganisert og taleført sivilt samfunn har reist seg og endret begivenhetenes gang. Zambia er unikt blant afrikanske land i sin evne til å gjennomføre regimeendringer uten å ty til overdreven voldsbruk. På den økonomiske fronten har kombinasjonen av hell og nøktern økonomisk politikk ført til vedvarende vekst, og pr juni 2010 søker Zambia å slutte seg til den lille gruppen av afrikanske land som har en internasjonal kreditt-rating.
Selv om Zambia fortsatt står overfor massive utfordringer, er det grunn til forsiktig optimisme.
Før europeerne kom - De første europeerne - Kappløpet mot Afrika - Okkupasjonen av Zambia - Kolonitid - Føderasjon - Frigjøringskamp - Selvstendighet - Ettpartistat og nedgangstid - Liberalisering og kamp for demokrati - Zambia i det 21. århundre
David Livingstone var innom dagens Zambia på flere av sine ekspedisjoner. Under den siste ble han syk mens han krysset dagens nord/Luapulaprivins ved Bangweulusjøen, på leting etter Nilens kilde. De siste dagene før han døde var han så syk at han måtte bæres på båre.
Cecil Rhodes kombinerte det å være en målrettet forretningsmann og pragmatisk politiker med visjoner som grenset til det fanatiske. Allerede som 24-åring hadde han testamentert hele sin fremtidige formue til opprettelsen av et hemmelig selskap med det formål å legge verden under britisk makt. 
Rhodes okkupasjon av Nord-Vestre Rhodesia var basert på en avtale om "beskyttelse" med Lozi-kongen Lewanika fra 1889. Først i 1897 sendte Rhodes en fast represntant til territoriet, den 27 år gamle Robert T Coryndon. Coryndon ble avløst av Robert Codrington, som bygget opp en profesjonell administrasjon av territoriet. Her er Codrington (Nr 2 fra Venstre) utenfor "Government House" i Livingstone i 1907.
Det mektigste minnet etter den sentralafrikasnke føderasjonen er karibademningen som danner en av verdens største kunstige innsjøer på Zambezielven på grensen mellom Zambia og Zimbabwe.
Da Zambia oppnådde uavhengighet i 1964 var landet underutviklet, selv sammenliknet med andre land i Afrika. 
President Kenneth Kaunda på et delegasjonsbesøk i Tyskland i 1970.